Jeg passerte VG i et avisstativ forleden dag, og så bildet av Åge Aleksandersen fylle forsiden med et utsagn om at han hadde vært alvorlig syk. Interessant? Tja. Hvorfor et slikt oppslag? Fordi en ny CD er underveis, og en singel er sluppet. Har sykdommen noe med platen å gjøre? Tja. Så igjen: hvorfor et slikt oppslag? For å skape oppmerksomhet om seg selv og CD-en, slik at når den foreligger er artisten allerede reetablert i pulikums bevissthet som et aktuelt navn. Hvor mange plater og bøker blir ikke forsøkt solgt inn i folks bevissthet på denne måten, og de mest utrolige private vinklinger blir benyttet.

Jeg har ikke sans for slikt.

Men selv om forfatteren lever i skjul, har man alltid et ønske om at teksten som er skrevet skal få oppmerksomhet – ja, som tekst, ren litteratur, altså. Derfor er det hyggelig å lese den svært positive anmeldelsen av novellesamlingen “Det er nok nå” i Fædrelandsvennen, ført i pennen av Tarjei Leer-Salvesen, og utstyrt med terningkast 5. Anmeldelsen kan leses her: www.fvn.no/kultur/litteratur/article830506.ece

Jeg blir slett ikke forundret om anmeldelser med motsatt konklusjon vil dukke opp. Slik er anmelderiets vesen, subjektive stemmer som snakker for seg selv, med mer eller mindre gode begrunnelser.

Og forfatterens rolle er å lese og reflektere.

Den musikalske kraften i The Rolling Stones har mildt sagt levd et turbulent liv, og mange episoder er selvsagt med i boken. Bruk/misbruk av narkotika står sentralt, og her kunne nok den gode gitarist, komponist og seriøse musiker vært mer kritisk i presentasjonen; etter hvert blir den lettere monoman og gjentakende, nesten pubertal. Langt mer interessant er han i skildringen av familiære forhold, av maktkampene innen bandet, sin rause fascinasjon for andre musikere og aller mest: jakten på det genuine musikalske uttrykk, med tilsvarende forakt for alle de manipulerende muligheter moderne studioteknologi gir. Kompromissløs, som enhver sann og stor kunstner, uavhengig av genre; ja, nesten gammeldags, om det kan være tillatt å bruke et slikt uttrykk. Her ligger etter min mening bokens store verdi: Selvportrettet av den musikalske kunstneren, hele tiden på jakt etter ultimate lydbilder, med de konsekvenser en slik kompromissløshet nødvendigvis medfører, både for ham selv og for dem rundt ham.

Jeg setter forøvrig pris på hans upretensiøse presentasjon av favorittmåltidet: Pølse med potetstappe. I en tid hvor kokker er blitt guder og det selvnytende kjøkkenets kokketeri møter oss på flere hold, er Keith Richards beskrivelse av hvordan pølsene skal nå sin optimale serveringskvalitet befriende: “Rugg litt på småjævlene innimellom og snu dem av og til”.

Ernest Hemingway skal visstnok ha sagt at denne berømte novellen på bare seks ord var et av de beste, kanskje det aller beste litterære arbeid fra hans hånd. Den påstanden kan selvsagt diskuteres, men knapt at Hemingway var en av de fremste novelleforfattere i forrige århundre, selv om romanene hans er mer kjente. Kanskje var det i novellene mesterskapet hans ble aller tydeligst.

Den klassiske novellen er det konsentrerte uttrykket, der det viktigste ikke står på linjene, men mellom dem. Novellen er ikke en kort roman, selv om den engelske novellaen tenderer i den retningen. Der romanen kan vide seg ut, ta omveier, fortape seg i digresjoner og sidehistorier, med underteksten i varierende grad til stede, er novellen langt strammere. De formale krav stiller forfatteren overfor betydelige utfordringer, men som med all frihet: Den er mest potent når den blir rammet inn; et paradoks som alltid er fascinerende å reflektere over.

Norge er ikke novellenes land, selv om vi har hatt og fremdeles har fremstående novellister. Her i steinrøysa skygger romanen for andre litterære uttrykk. En middelmådig roman vil gjerne ta oppmerksomheten bort fra en glitrende novellesamling. Slik er situasjonen heldigvis ikke over alt. Vi kan bare se til USA, der mange av de fremste skjønnlitterære prosaistene er novellister. Enkelte har stilt spørsmål om ikke den konsentrerte novellen, langt kortere enn de stadig mer omfangsrike romaner, kan være et litterært uttrykk mer interessant for det travle mennesket med knapp tid?

Noveller har alltid tiltrukket meg som forfatter, og jeg har satt pris på å bevege meg kreativt innenfor de stramme rammene. Når jeg nå publiserer min andre bok under pseudonym, er det naturlig å la en novellesamling følge på romanen Gateskrift fra i fjor. På denne måten tydeliggjøres også en linje bakover i forfatterskapet, før det ble signert av pseudonymet Q; her finnes altså en kontinuitet.

Fem noveller inneholder samlingen Det er nok nå. Forlaget mener at leserne vil møte mennesker i avgjørende og skjøre livsøyeblikk, der det meste plutselig står på spill. Jeg tror den beskrivelsen er riktig. Og under alle de fem historiene ligger noe felles, men hva dét er blir ikke fortalt gjennom mitt tastatur.

Jeg ønsker god lesning!

Ord er sjelden nøytrale, noe tittelen på Herta Müllers tale også indikerer. Selv tilsynelatende uskyldige produktnavn kan bli ladet med et innhold som langt overskrider det fysiske og stofflige. Hun nevner ordet “reiseveske”, et forbudt ord i litteraturen under den rumenske kommunistdiktatoren Nicolai Ceaucescu, som ble styrtet og drept i 1989, for vel tyve år siden – bare et øyeblikk i et historisk perspektiv, og midt i Europa. Hva var så galt med ordet “reiseveske”? Jo, det kunne indikere at noen ville dra, reise, flykte fra det selvdefinerte kommunistiske paradis, rettere sagt helvete, brutalt styrt av en eneveldig despot med et skremmende voldsapparat til sin rådighet. Herta Müller og hennes familie var blant dem som fikk oppleve den politisk motiverte volden og undertrykkelsen.

“Reiseveske” var et undergravende ord, et subversivt angrep på despotiets maktstrukturer.

Den frie ytring er under press mange steder på kloden, også her i landet. Striden om Muhammed-karikaturene er et nærliggende eksempel. Virkemidlene er selvsagt forskjellige, fra den brutale vold i et despoti og i samfunn uten fungerende strukturer, til langt mer tildekte, formale og strukturelle former innenfor en demokratisk ramme.

Se på statistikken over drepte journalister i 2009, presentert av organisasjonen “Reportere uten grenser”: 76 drepte, mot 60 året før. 33 bortføringer, mot 29 året før. Tilfeller av alvorlige trusler og fysisk vold: 1456 mot 929 året før. Tallene er helt sikkert ikke komplette, men taler sitt tydelige språk. Statistikken over drepte og fengslete forfattere er også dyster lesning hvert år.

Den frie ytring er en fundamental rettighet, en nødvendighet i et fritt, demokratisk samfunn. Som alle andre rettigheter har også denne sine mektige fiender. Derfor vil aldri kampen for den frie ytring ta slutt, og den er livsviktig for oss alle å delta i.

Den frie ytring bærer i seg et ansvar, og samtidig en plikt til forsvar.

Slik Herta Müller har vist, og fortsatt viser.

Jeg husker tilbake til 1980-tallet, da Havel, etter hvert den fremste talsrepresentant for borgerrettighetsbevegelsen Charta 77, utholdt nok et fengselsopphold i Praha, mens tekstene hans ble spredt både innenlands og utenlands gjennom avskrifter mangfoldiggjort som blåkopier i manuelle skrivemaskiner holdt i skjul. På skrivebordet mitt lå en dag en artikkel fra Havel, som hadde gått gjennom flere ledd før den nådde meg, med spørsmål om den kunne få plass i en norsk avis.

Artikkelen kom på trykk, som kronikk. Den gjorde inntrykk. Senere kom fløyelsesrevolusjonen, som feide også det kommunistiske regimet i Tsjekkoslovakia på historiens skraphaug, med Vaclav Havel som det sentrale symbol på kampen for frihet og demokrati. Denne uken feirer man i Praha at 20 år har gått siden kjempedemonstrajonene, Havels uforglemmelige tilstedeværelse, det markspiste, men brutale regimets fall. 29. desember 1989 ble Havel valgt til Tsjekkoslovakias demokratiske president. Tre år senere ble landet splittet i Tsjekkia og Slovakia, og Havel fortsatte som Tsjekkias president i palasset på høyden i Praha.

Vaclav Havel er igjen en forfatter, ikke lenger en politiker, men en politisk engasjert borger og en moralsk kraft, ikke bare i Tsjekkia, men langt utover landets grenser. Han er et symbol på at den sivile kampen for et demokratisk styresett aldri må ta slutt, et demokrati må forsvares, og som han hevder nå i jubileumsuken for kommunistregimets fall: Vi må aldri ta frihet og demokrati for gitt!

Derfor har han også rettet en advarende pekefinger mot sin venn, den amerikanske president Barack Obama, som avslo å møte Dalai Lama i Washington før han gjennomførte sin nettopp avsluttede asiatiske reise, der besøket i Kina var et høydepunkt. Obama ville åpenbart ikke støte kineserne på mansjetten, men understreket samtidig at han ville ta imot Dalai Lama etter sitt Kina-besøk.

Konfrontert med denne argumentasjonen advarer Vaclav Havel sin venn: “Dette er selvsagt bare et lite kompromiss. Men slike små kompromiss legger grunnlaget for de store og farlige kompromissene, de virkelige problemene.”

Modige er de som tør å kritisere sine venner åpent. Vaclav Havel er en modig mann, med et livsmotto om “å leve i sannhet.”

Et modig menneske, og en modig dikter – hevet over døgnflueriets litterære motefjas.

I dagens The New York Times lanserer forfatteren Yoni Brenner, som til daglig skriver for film og TV, et nytt begrep, på bakgrunn av den premature tildeling av fredsprisen til USAs president Barack Obama som Den norske Nobelkomité har stått ansvarlig for denne uken: “To be thorbjorned.” Ironikeren Brenner har skrevet et forslag til presidentens takketale for fremførelse i Oslo, og hatt problemer med å finne de riktige ordene for å beskrive presidentens følelser. Obama har allerede utttykt at han kjenner ydmykhet, at han ikke fortjener prisen fordi han fortsatt har til gode “å levere”, som det heter, ja, vi har lest og hørt hva han faktisk har sagt. Brenner tenker at når høflighetsordene er lagt bort, vil Obama ha lyst til å bruke et annet vokabular, mer negativt ladet, om årets tildeling – som kanskje vil skape større problemer enn lettelser i hans viktige arbeid.

Så finner Brenner frem til det retoriske begrepet “to be thorbjorned”, og det er ikke positivt ment. Thorbjørn Jagland & Co har “completely thorbjorned my hard-earned political capital.” Og litt senere i forslaget til takketale: “And so, Your Majesties, ladies and gentlemen, I thank you for this unexpected honor. But at the same time, I ask that in the future the committee might take certain steps to avert unnecessary thorbjorning. For instance, maybe you could ask. See, that way, we could have talked this out.”

Det politiske ordskiftet om årets pristildeling vil fortsette. Satirikernes behandling av samme tema har knapt begynt. Jeg tror det kan bli en tøff høst for Thorbjørn Jagland. Men som man reder, ligger man, heter et gammelt ord.

Idag kom beskjeden fra De aderton i Stockholm om at Herta Müller er årets vinner av Nobels litteraturpris. Gratulerer!

Selv om hun var nevnt blant årets favoritter til verdens mest prestisjefylte litteraturpris, mente mange at en kvalifisert forfatter utenfor Europa burde få æren i år; tross alt har de siste årenes priser hatt en tung europeisk representasjon. Når en ny dikter fra det gamle kontinent ble valgt, er det verd å merke seg at årets prisvinner bringer frem erfaringsmateriale i sin litteratur som er viktig og ikke overrepresentert: Livet i Romania under den kommunistiske diktatoren Nicolai Ceaucescu, som ble styrtet og drept i 1989. Mennesker glemmer fort, livet bak Jernteppet trenger vi å huske.

For ikke mange ukene siden publiserte Herta Müller en artikkel i den tyske ukeavisen Die Zeit (http://www.zeit.de/2009/31/Securitate), der hun forteller om brutal forfølgelse, undertrykkelse og overvåking under diktaturet. Enda mer skremmende er å lese at det fryktede rumenske sikkerhetspolitiet til Ceausescu, Securitate, fortsatt er levende og i virksomhet, riktignok under et annet navn: SRI (Den rumenske informasjonstjeneste). Minst 40 prosent av personalet er tidligere Securitate-medarbeidere, i henhold til SRIs egne opplysninger. Müller redegjør for hvordan Securitate bidro til å gjøre livet hennes til et helvete i hjemlandet, og hvordan SRI idag ved enhver anledning forsøker å sverte henne på det nedrigste, også hjulpet av eksilrumenske miljøer i brune farger i Tyskland, der hun nå bor.

Hun har kjempet seg til å få se Securitates mappe om henne fra diktaturets tid, der hun hadde kodenavnet Cristina, og var stemplet som statsfiende. Forstemmende lesning, selvsagt, på toppen av de konkrete minnene om mangeårig trakassering. I Zeit-artikkelen legger hun ikke skjul på at mange sentrale Securitate-medarbeidere befinner seg i Tyskland, der de nå lever sine borgerlige liv blant annet i akademia og kulturkretser, fortsatt med forbindelser til dagens sikkerhetstjeneste i Romania.

Herta Müller – en verdig prisvinner som har utholdt diktaturet, overlevd det, og som har viktige historier å fortelle oss så vi ikke glemmer!

Jeg har også besluttet å velge bort et stort forlag til fordel for et mindre (www.communicatio.no), utelukkende av den grunn at de store aktørene ikke lenger virker tiltrekkende på meg. Andre forfattere har gjort det samme, med tilsvarende begrunnelse, og vi vil nok se flere slike bevegelser. Også internasjonalt kan vi registrere en oppblomstring av små, seriøse forlag, der forfattere i større grad føler seg hjemme. De litterære kvalitetskravene er i hvert fall like strenge som hos de store forlagene, kanskje enda strengere, også, mens det kommersielle aspektet er mindre påtrengende.

Hvorfor Q? Fordi Q er den vakreste bokstaven i alfabetet, men ikke bare derfor.

En av mine foretrukne aviser er The New York Times: Grundig, aktuell, vesentlig, modig, krevende og naturligvis med mange gode skribenter, faste som sporadiske. Ulik den norske avisfloraen, selv om det også her finnes journalistiske kvalitetsforskjeller. For få dager siden hadde en av artiklene i Times følgende tittel: “When writers speak”, og handlet altså om når forfattere snakker, og ikke utøver sin profesjon: å skrive. Artikkelforfatteren Arthur Krystals sentrale poeng er at de fleste forfattere fremstår som langt mer interessante i tekst enn i muntlig form – intervjuer, på talerstolen eller ved middagsbordet i sosialt samvær. Slike verbale sammenfatninger vil alltid ha noe upresist over seg, og selvsagt finnes unntak, men Krystal har utvilsomt et poeng.

Vi er nå midt i den norske bokhøsten, og publikumsvennlige forfattere og deres forlag forsøker å fange et potensielt publikums interesse med regisserte medieoppslag i alle kanaler. Eksempler på kritisk journalistikk er disse øvelsene ikke, og det kommersielle elementet er blitt ytterligere forsterket. Gjennom vinklinger, med eller uten tilknytning til boken,  skaffer forfatteren seg oppmerksomhet, i enkelte tilfeller fortolker også forfatteren boken til minste detalj for leseren – slik at det ikke blir så mye å undre seg over hvis noen skulle finne på å lese den. Intet kunstverk bør være ferdig før det er mottatt, med den frihet, overraskelse og rikdom det kan gi mottakeren; når teksten er fortolket på forhånd, blir den mest å betrakte som en billedrute i fjernsyn, der alt er definert og bundet, med klar beskjed til seeren: Slik skal dette bildet forstås!

Romanen “Gateskrift” er min første bok skrevet under pseudonymet Q. Den vil foreligge i bokhandelen i løpet av denne uken, og byr på møtet med en av de anonyme fortellerne som er med på å forme det offentlige ordskiftet vårt. I maktens korridorer arbeider mange spin doctors, med sine omdømmeprosjekter, halvsannheter og løgner. Mediespillet er blitt viktigere enn noen sinne.

Men nå er Statsrådens taleskriver kommet til veis ende, både som maktens håndlanger og som menneske.

Noe mer har jeg ikke tenkt å skrive om romanen “Gateskrift”. Ikke i denne omgang, i hvert fall. Bokens tekst får tale for seg.