Terningkast 5 for noveller

Å oppgi én forfatteridentitet for å gå inn i en ny, som man gjør når man velger å signere med et pseudonym, innebærer at man til en betydelig grad blir en fremmed. Med ytterst få unntak vet ingen med sikkerhet hvem som skjuler seg bak pseudonymet, og begrunnete teorier om hvem det er viser seg lett å være feil – selvsagt uten at teorimakerne får vite det. Pseudonymer lever i skjul, selv om spor blir lagt ut, og min begrunnelse for skjulet er følgende: Å la teksten få tale for seg selv, uten kommentarer eller søken etter litterært utenforliggende medieoppmerksomhet.

Jeg passerte VG i et avisstativ forleden dag, og så bildet av Åge Aleksandersen fylle forsiden med et utsagn om at han hadde vært alvorlig syk. Interessant? Tja. Hvorfor et slikt oppslag? Fordi en ny CD er underveis, og en singel er sluppet. Har sykdommen noe med platen å gjøre? Tja. Så igjen: hvorfor et slikt oppslag? For å skape oppmerksomhet om seg selv og CD-en, slik at når den foreligger er artisten allerede reetablert i pulikums bevissthet som et aktuelt navn. Hvor mange plater og bøker blir ikke forsøkt solgt inn i folks bevissthet på denne måten, og de mest utrolige private vinklinger blir benyttet.

Jeg har ikke sans for slikt.

Men selv om forfatteren lever i skjul, har man alltid et ønske om at teksten som er skrevet skal få oppmerksomhet – ja, som tekst, ren litteratur, altså. Derfor er det hyggelig å lese den svært positive anmeldelsen av novellesamlingen “Det er nok nå” i Fædrelandsvennen, ført i pennen av Tarjei Leer-Salvesen, og utstyrt med terningkast 5. Anmeldelsen kan leses her: www.fvn.no/kultur/litteratur/article830506.ece

Jeg blir slett ikke forundret om anmeldelser med motsatt konklusjon vil dukke opp. Slik er anmelderiets vesen, subjektive stemmer som snakker for seg selv, med mer eller mindre gode begrunnelser.

Og forfatterens rolle er å lese og reflektere.