Keith Richards selvbiografiske “Livet” var i følge salgsstatistikkene en av fjorhøstens bestselgere også på det norske bokmarkedet. Definitivt en interessant bok, selv om den etter min mening burde vært strengere redigert for å unngå trettende repetisjoner og litt langhalm, og den norske utgaven burde enten vært gitt til en bedre oversetter eller så burde teksten til slutt vært kritisk overhalt i detalj av kyndige språkvaskere. Den norske oversettelsen bærer preg av hastverk, og som det gamle ordtaket sier: Da blir resultatet ofte lastverk. Merkelig at ikke bokanmeldere har slått ned på de mange eksemplene på haltende språk, norvagismer og mangelfulle setninger.
Den musikalske kraften i The Rolling Stones har mildt sagt levd et turbulent liv, og mange episoder er selvsagt med i boken. Bruk/misbruk av narkotika står sentralt, og her kunne nok den gode gitarist, komponist og seriøse musiker vært mer kritisk i presentasjonen; etter hvert blir den lettere monoman og gjentakende, nesten pubertal. Langt mer interessant er han i skildringen av familiære forhold, av maktkampene innen bandet, sin rause fascinasjon for andre musikere og aller mest: jakten på det genuine musikalske uttrykk, med tilsvarende forakt for alle de manipulerende muligheter moderne studioteknologi gir. Kompromissløs, som enhver sann og stor kunstner, uavhengig av genre; ja, nesten gammeldags, om det kan være tillatt å bruke et slikt uttrykk. Her ligger etter min mening bokens store verdi: Selvportrettet av den musikalske kunstneren, hele tiden på jakt etter ultimate lydbilder, med de konsekvenser en slik kompromissløshet nødvendigvis medfører, både for ham selv og for dem rundt ham.
Jeg setter forøvrig pris på hans upretensiøse presentasjon av favorittmåltidet: Pølse med potetstappe. I en tid hvor kokker er blitt guder og det selvnytende kjøkkenets kokketeri møter oss på flere hold, er Keith Richards beskrivelse av hvordan pølsene skal nå sin optimale serveringskvalitet befriende: “Rugg litt på småjævlene innimellom og snu dem av og til”.
