Rumensk-tyske Herta Müller virket fysisk skrøpelig da hun i desember mottok fjorårets Nobelpris i litteratur av svenskekongen Carl Gustav. Men den som leser hennes nobelpristale forstår at denne kvinnen, født i 1953, er intellektuelt sterk og klar i sin bevissthet om oppgave og ansvar. “Hvert eneste ord vet noe om den onde sirkelen” er tittelen på nobelprisfordraget, som er tilgjengelig på www.svenskaakademien.se/web/Nobel_lecture_sv_2009.aspx. Talen er vel verd å lese.
Ord er sjelden nøytrale, noe tittelen på Herta Müllers tale også indikerer. Selv tilsynelatende uskyldige produktnavn kan bli ladet med et innhold som langt overskrider det fysiske og stofflige. Hun nevner ordet “reiseveske”, et forbudt ord i litteraturen under den rumenske kommunistdiktatoren Nicolai Ceaucescu, som ble styrtet og drept i 1989, for vel tyve år siden – bare et øyeblikk i et historisk perspektiv, og midt i Europa. Hva var så galt med ordet “reiseveske”? Jo, det kunne indikere at noen ville dra, reise, flykte fra det selvdefinerte kommunistiske paradis, rettere sagt helvete, brutalt styrt av en eneveldig despot med et skremmende voldsapparat til sin rådighet. Herta Müller og hennes familie var blant dem som fikk oppleve den politisk motiverte volden og undertrykkelsen.
“Reiseveske” var et undergravende ord, et subversivt angrep på despotiets maktstrukturer.
Den frie ytring er under press mange steder på kloden, også her i landet. Striden om Muhammed-karikaturene er et nærliggende eksempel. Virkemidlene er selvsagt forskjellige, fra den brutale vold i et despoti og i samfunn uten fungerende strukturer, til langt mer tildekte, formale og strukturelle former innenfor en demokratisk ramme.
Se på statistikken over drepte journalister i 2009, presentert av organisasjonen “Reportere uten grenser”: 76 drepte, mot 60 året før. 33 bortføringer, mot 29 året før. Tilfeller av alvorlige trusler og fysisk vold: 1456 mot 929 året før. Tallene er helt sikkert ikke komplette, men taler sitt tydelige språk. Statistikken over drepte og fengslete forfattere er også dyster lesning hvert år.
Den frie ytring er en fundamental rettighet, en nødvendighet i et fritt, demokratisk samfunn. Som alle andre rettigheter har også denne sine mektige fiender. Derfor vil aldri kampen for den frie ytring ta slutt, og den er livsviktig for oss alle å delta i.
Den frie ytring bærer i seg et ansvar, og samtidig en plikt til forsvar.
Slik Herta Müller har vist, og fortsatt viser.
