Dikteren, polemikeren, humoristen, den modige dissidenten og tidligere president i Tsjekkia, Vaclav Havel, har opptatt meg siden jeg første gang støtte på navnet hans. Han representerer den sentraleuropeiske litteraturen som har gitt meg viktige impulser for egen skriving. Tidligere i år kom Havel med tre nye enaktere i bokform, “Borger Vanek”, med tid og stunder kommer boken kanskje til Norge, også, selv om den ikke passer helt inn i den urovekkende kommersielle tendens og flokkmentalitet vi for øyeblikket kan observere i det norske litterære landskapet.
Jeg husker tilbake til 1980-tallet, da Havel, etter hvert den fremste talsrepresentant for borgerrettighetsbevegelsen Charta 77, utholdt nok et fengselsopphold i Praha, mens tekstene hans ble spredt både innenlands og utenlands gjennom avskrifter mangfoldiggjort som blåkopier i manuelle skrivemaskiner holdt i skjul. På skrivebordet mitt lå en dag en artikkel fra Havel, som hadde gått gjennom flere ledd før den nådde meg, med spørsmål om den kunne få plass i en norsk avis.
Artikkelen kom på trykk, som kronikk. Den gjorde inntrykk. Senere kom fløyelsesrevolusjonen, som feide også det kommunistiske regimet i Tsjekkoslovakia på historiens skraphaug, med Vaclav Havel som det sentrale symbol på kampen for frihet og demokrati. Denne uken feirer man i Praha at 20 år har gått siden kjempedemonstrajonene, Havels uforglemmelige tilstedeværelse, det markspiste, men brutale regimets fall. 29. desember 1989 ble Havel valgt til Tsjekkoslovakias demokratiske president. Tre år senere ble landet splittet i Tsjekkia og Slovakia, og Havel fortsatte som Tsjekkias president i palasset på høyden i Praha.
Vaclav Havel er igjen en forfatter, ikke lenger en politiker, men en politisk engasjert borger og en moralsk kraft, ikke bare i Tsjekkia, men langt utover landets grenser. Han er et symbol på at den sivile kampen for et demokratisk styresett aldri må ta slutt, et demokrati må forsvares, og som han hevder nå i jubileumsuken for kommunistregimets fall: Vi må aldri ta frihet og demokrati for gitt!
Derfor har han også rettet en advarende pekefinger mot sin venn, den amerikanske president Barack Obama, som avslo å møte Dalai Lama i Washington før han gjennomførte sin nettopp avsluttede asiatiske reise, der besøket i Kina var et høydepunkt. Obama ville åpenbart ikke støte kineserne på mansjetten, men understreket samtidig at han ville ta imot Dalai Lama etter sitt Kina-besøk.
Konfrontert med denne argumentasjonen advarer Vaclav Havel sin venn: “Dette er selvsagt bare et lite kompromiss. Men slike små kompromiss legger grunnlaget for de store og farlige kompromissene, de virkelige problemene.”
Modige er de som tør å kritisere sine venner åpent. Vaclav Havel er en modig mann, med et livsmotto om “å leve i sannhet.”
Et modig menneske, og en modig dikter – hevet over døgnflueriets litterære motefjas.
