Tre små bøker ligger foran meg på skrivebordet. “Mennesker er en stor fasan i verden”, “REVEN var alt dengang JEGER” og “Hjertedyr”, de tre verkene av rumensk-tyske Herta Müller som er oversatt til norsk. Det er lenge siden jeg leste dem. Jeg kan huske lunkne anmeldelser i norske aviser, som etterspurte større klarhet og fasthet i fortellingene. I tillegg finnes manuskriptet til et foredrag, “Alltid den samme snøen og alltid den samme onkelen”, som Herta Müller holdt under Litteraturfestivalen på Lillehammer i 2007, i 500 eksemplarer. Dessverre har jeg ikke fått mulighet til å lese talen.
Idag kom beskjeden fra De aderton i Stockholm om at Herta Müller er årets vinner av Nobels litteraturpris. Gratulerer!
Selv om hun var nevnt blant årets favoritter til verdens mest prestisjefylte litteraturpris, mente mange at en kvalifisert forfatter utenfor Europa burde få æren i år; tross alt har de siste årenes priser hatt en tung europeisk representasjon. Når en ny dikter fra det gamle kontinent ble valgt, er det verd å merke seg at årets prisvinner bringer frem erfaringsmateriale i sin litteratur som er viktig og ikke overrepresentert: Livet i Romania under den kommunistiske diktatoren Nicolai Ceaucescu, som ble styrtet og drept i 1989. Mennesker glemmer fort, livet bak Jernteppet trenger vi å huske.
For ikke mange ukene siden publiserte Herta Müller en artikkel i den tyske ukeavisen Die Zeit (http://www.zeit.de/2009/31/Securitate), der hun forteller om brutal forfølgelse, undertrykkelse og overvåking under diktaturet. Enda mer skremmende er å lese at det fryktede rumenske sikkerhetspolitiet til Ceausescu, Securitate, fortsatt er levende og i virksomhet, riktignok under et annet navn: SRI (Den rumenske informasjonstjeneste). Minst 40 prosent av personalet er tidligere Securitate-medarbeidere, i henhold til SRIs egne opplysninger. Müller redegjør for hvordan Securitate bidro til å gjøre livet hennes til et helvete i hjemlandet, og hvordan SRI idag ved enhver anledning forsøker å sverte henne på det nedrigste, også hjulpet av eksilrumenske miljøer i brune farger i Tyskland, der hun nå bor.
Hun har kjempet seg til å få se Securitates mappe om henne fra diktaturets tid, der hun hadde kodenavnet Cristina, og var stemplet som statsfiende. Forstemmende lesning, selvsagt, på toppen av de konkrete minnene om mangeårig trakassering. I Zeit-artikkelen legger hun ikke skjul på at mange sentrale Securitate-medarbeidere befinner seg i Tyskland, der de nå lever sine borgerlige liv blant annet i akademia og kulturkretser, fortsatt med forbindelser til dagens sikkerhetstjeneste i Romania.
Herta Müller – en verdig prisvinner som har utholdt diktaturet, overlevd det, og som har viktige historier å fortelle oss så vi ikke glemmer!
