Statsrådens taleskriver ved veis ende

Velkommen til Nedtegnelser, en blogg skrevet av en forfatter som fra nå av velger å signere med et pseudonym og dermed lar tekstene tale for seg.

Jeg har også besluttet å velge bort et stort forlag til fordel for et mindre (www.communicatio.no), utelukkende av den grunn at de store aktørene ikke lenger virker tiltrekkende på meg. Andre forfattere har gjort det samme, med tilsvarende begrunnelse, og vi vil nok se flere slike bevegelser. Også internasjonalt kan vi registrere en oppblomstring av små, seriøse forlag, der forfattere i større grad føler seg hjemme. De litterære kvalitetskravene er i hvert fall like strenge som hos de store forlagene, kanskje enda strengere, også, mens det kommersielle aspektet er mindre påtrengende.

Hvorfor Q? Fordi Q er den vakreste bokstaven i alfabetet, men ikke bare derfor.

En av mine foretrukne aviser er The New York Times: Grundig, aktuell, vesentlig, modig, krevende og naturligvis med mange gode skribenter, faste som sporadiske. Ulik den norske avisfloraen, selv om det også her finnes journalistiske kvalitetsforskjeller. For få dager siden hadde en av artiklene i Times følgende tittel: “When writers speak”, og handlet altså om når forfattere snakker, og ikke utøver sin profesjon: å skrive. Artikkelforfatteren Arthur Krystals sentrale poeng er at de fleste forfattere fremstår som langt mer interessante i tekst enn i muntlig form – intervjuer, på talerstolen eller ved middagsbordet i sosialt samvær. Slike verbale sammenfatninger vil alltid ha noe upresist over seg, og selvsagt finnes unntak, men Krystal har utvilsomt et poeng.

Vi er nå midt i den norske bokhøsten, og publikumsvennlige forfattere og deres forlag forsøker å fange et potensielt publikums interesse med regisserte medieoppslag i alle kanaler. Eksempler på kritisk journalistikk er disse øvelsene ikke, og det kommersielle elementet er blitt ytterligere forsterket. Gjennom vinklinger, med eller uten tilknytning til boken,  skaffer forfatteren seg oppmerksomhet, i enkelte tilfeller fortolker også forfatteren boken til minste detalj for leseren – slik at det ikke blir så mye å undre seg over hvis noen skulle finne på å lese den. Intet kunstverk bør være ferdig før det er mottatt, med den frihet, overraskelse og rikdom det kan gi mottakeren; når teksten er fortolket på forhånd, blir den mest å betrakte som en billedrute i fjernsyn, der alt er definert og bundet, med klar beskjed til seeren: Slik skal dette bildet forstås!

Romanen “Gateskrift” er min første bok skrevet under pseudonymet Q. Den vil foreligge i bokhandelen i løpet av denne uken, og byr på møtet med en av de anonyme fortellerne som er med på å forme det offentlige ordskiftet vårt. I maktens korridorer arbeider mange spin doctors, med sine omdømmeprosjekter, halvsannheter og løgner. Mediespillet er blitt viktigere enn noen sinne.

Men nå er Statsrådens taleskriver kommet til veis ende, både som maktens håndlanger og som menneske.

Noe mer har jeg ikke tenkt å skrive om romanen “Gateskrift”. Ikke i denne omgang, i hvert fall. Bokens tekst får tale for seg.